Tien slo Gael Monfils 6-3, 6-4, 6-3 i andre runde av US Open og gikk videre til tredje runde. Kampen er ferdigspilt. Det var også Monfils’ siste singelframtreden i en Grand Slam-turnering i karrieren. Oppgjøret varte i tre sett uten tiebreak. Tien kontrollerte spillet fra grunnlinjen, mens publikum takket Monfils for underholdningen han har brakt til store turneringer gjennom mange år.
Tien kontrollerte lengden og retningen i hver utveksling
Mot en erfaren forsvarsspiller kan en yngre spiller bli utålmodig og angripe en dårlig ball bare for å avslutte utvekslingen. Tien unngikk den fellen i lange perioder. Han slo de første nøytrale slagene med nok dybde til å hindre Monfils i å sette føttene, og skiftet deretter retning når banen åpnet seg. Tilnærmingen krevde ikke en vinner fra hver retur. Den krevde at neste ball fortsatt skulle være vanskelig. Ved å holde det nivået reduserte Tien antallet utvekslinger der Monfils kunne gjøre forsvar om til et spektakulært motangrep.
Sterke returer reduserte Monfils’ enkle servegames
Monfils produserte fortsatt fart og variasjon, men Tien plasserte jevnlig returen i en nyttig del av banen. En dyp retur mot midten kan være mer verdifull enn en risikabel vinkel fordi den tar bort serverens første angrepssteg. Tien flyttet seg deretter nær nok grunnlinjen til å holde press på det påfølgende slaget. Dette mønsteret gjorde servegamene fysiske uten å gjøre hvert poeng til et sjansespill. Da en break-sjanse dukket opp, forsto han allerede hvilken retning Monfils foretrakk under press i stedet for å endre planen på grunn av stillingen.
| Kampdetaljer | Bekreftet resultat |
|---|---|
| Vinner | Tien |
| Resultat | Vant i tre sett uten å tape ett |
| Neste steg | Tien gikk videre til tredje runde |
| Karrieren i sammenheng | Siste singelkamp i en Grand Slam for Gael Monfils |
Å vinne hvert sett gjorde ikke kampen enkel
Monfils brukte endringer i høyde, fart og posisjon for å avbryte amerikanerens rytme. Publikum i New York reagerte også kraftig hver gang han forlenget et forsvarsboeng eller fant en uventet vinkel. Tien måtte holde oppmerksomheten på neste serve i stedet for å svare på følelsene rundt kampen. Det er en annen utfordring enn å beskytte en ledelse i et stille stadion. Sluttresultatet ser ryddig ut, men det å opprettholde samme beslutning gjennom disse skiftene er en del av grunnen til at ingen sett utviklet seg til en egen avsluttende krise.
Fotarbeidet forberedte Tiens avsluttende slag
Tiens fordel kom ikke bare av å slå hardere. Posisjonen hans etter hvert slag gjorde ham klar til å dekke neste sannsynlige vinkel. Små gjenopprettingssteg hindret banen i å åpne seg helt når Monfils endret retning på ballen. Den balansen gjorde at Tien kunne angripe et kortere svar uten å spurte fra en dårlig posisjon. En spiller som når ballen med kontroll har flere valgmuligheter og gjør færre nødfeil. Gjennom tre sett akkumulerte disse vanlige gjenopprettingene til en renere grunnlinjeprestasjon enn en enkelt praktfull vinner kan vise.
Monfils fortsatte å konkurrere til siste poeng
Karrieren i sammenheng kunne ha overskygget tennisen, men Monfils fortsatte å jage poeng og lete etter en vei tilbake i kampen. Innsatsen hans ga publikum et siste glimt av det atletiske forsvaret og improvisasjonen som preget mange av hans store opptredener. Tapet bør ikke skrives om til en seremoniell utstilling. Tien måtte fortjene resultatet mot en motstander som fortsatt prøvde å vinne. Avskjeden kom etter det konkurransemessige arbeidet, slik at respekten for Monfils kan stå sammen med en klar redegjørelse for spilleren som gikk videre.
Publikum takket Monfils for hans lange karriere
Applausen på slutten reflekterte mer enn kveldens resultat. Monfils bygde sin forbindelse med tilskuerne gjennom energi, vanskelige redninger og en evne til å gjøre en rutinemessig utveksling usikker. En siste Grand Slam-kamp bringer disse minnene inn i stadion selv når mange ikke var til stede i de tidligere kapitlene. Tien håndterte den atmosfæren uten å behandle den som fiendtlighet. Oppgaven hans var å spille ballen foran seg, og deretter gi plass til at publikum kunne anerkjenne motstanderen etter matchballen.
